191 facebook-fjes laika utdraget. Idag er dagen for utgivelsen av boka i sin fulle håndfasthet. Gine Cornelia Pedersen lanserer sin roman-debut «Null» på Last Train i kveld. Med bokas kvalitative styrker og forfatterens gode rykte som oppleser tyder alt på at det blir en legendarisk lanseringsfest. Gine leser med en så sterk innlevelse at det er vanskelig å tenke seg at det kan være noen andre enn henne selv teksten handler om. Men hvordan kan vi være så sikre på det? Hun er jo tross alt skuespiller-student.
«Null» er en roman som treffer de erogene soner for galgenhumor og lengselen etter løsrivelse fra samfunnets barrierer. Er det rom for de som ikke vil vokse opp i denne verden? De som ikke vil prostistuere seg, samle seg, beherske seg. Velkommen til Det Tragiske Aldriland anno dette, og kanskje alle, århundrer.
Hvor går skillet mellom fiksjon og virkelighet i boka di?
– Det er et flytende skille. Jeg har tatt utgangspunkt i følelser jeg har hatt, og utifra det skapt en karakter, som jeg har brukt til å eksperimentere med. Jeg har testet ut hvordan karakteren kan leve uten grenser i forhold til omverdenen, og uten å tenke over konsekvenser. Hva slags konsekvenser får det når man IKKE tenker på konsekvensene?
Er du en person som tenker på konsekvensene?
– Ja, jeg tenker på konsekvenser . Men det har vel vært perioder i livet mitt hvor jeg ikke har tenkt like langt. Og det er de periodene jeg liksom har dratt ut. Jeg har tenkt, «hvis jeg hadde dratt ting enda lenger, hvordan kunne det gått?»
Så du har følt deg prostituert som ansatt i en klesbutikk men du har ikke slutta på grunn av det? Er det der skillet går?
– Akkurat det med å føle seg som en prostituert når man jobber i klesbutikk er tatt ganske rett ut av virkeligheten ja. Men, jeg sluttet ikke av den grunn. For i virkeligheten så er ikke ting så lett. Men det er nok det jeg skulle ønske at jeg gjorde! At jeg sluttet i den jobben og levde helt uten begrep om…
Men du skulle vel ikke ønske at du var den karakteren i boka?
– Nei, jeg skulle ikke ønske at jeg var henne, jeg tror det hadde vært slitsomt i lengden, men det har vært spennende å leke med tanken. Jeg tror alle har de tankene, om å drite i alle grensene som samfunnet har satt opp for oss og de sosiale konvensjonene som finnes. Å bare gi faen i hva folk tror hvis jeg plutselig skriker midt på gata. Jeg tror det er mange som kunne tenke seg å prøve å bli «gal». Altså, helt miste kontrollen. Bare for en dag i det minste.
Føler du at du har funnet din form i «Null», at det er dette du vil gjøre videre?
– Ja, jeg følte at det var akkurat som om det var et hakk i en glidelås som plutselig løsnet: «Ah, det er sånn jeg vil skrive! Det er sånn jeg vil uttrykke meg!» Det var veldig deilig å skrive uten sentimentalitet. Altså, uten sentimentalitet ovenfor karakteren. Jeg følte ikke at jeg skyldte karakteren å gjøre noe for henne. At jeg heller måtte være ærlig med historien, «hvor går denne historien?». Og så fikk jeg bare, dessverre, utsette henne for det. Det var det faktisk Bård Torgersen som tipset meg om en gang. At jeg bare skulle slippe samvittigheten ovenfor karakteren.
Ja, for du rævkjører henne skikkelig.
– Ja, jeg gjør jo det. Jeg hadde vondt inni meg når jeg gjorde det. Jeg prøvde virkelig å finne måter jeg kunne løse det for henne på.
Var det noen ganger slitsomt for deg å skrive?
– Det var det. Noen ganger var det kjempegøy og andre ganger var det helt forferdelig, fordi jeg plutselig skrev ting jeg ikke skjønte hvor kom fra. Jeg skrev ting som jeg ikke kunne forstå at jeg hadde skrevet. Groteske, perverse ting. Det jeg tenkte i begynnelsen da jeg skrev denne boka var at «ingen skal se dette. Så bare skriv hva du vil.» Og det var det som fikk meg til å tørre å gjøre det.
Har du sensurert boka di for at folk ikke skal tro at du er helt…
– Nei, det er det jeg ikke har. Og det er fordi boken trenger det. Jeg må bare sette meg selv litt til side der. Så får folk tro hva de vil.
Var det noe mer som var smertefullt ved å skrive «Null»?
– Da jeg skrev de partiene som var traumatiske for karakteren kunne jeg sitte med hjertebank i flere timer etterpå med et adrenalin-kick til helvete. Jeg gråt også når jeg skrev, for det var skikkelig vondt til tider.
Da jeg leste boka opplevde jeg den som en slags advarsel mot den typen valg som karakteren tar.
– Det er jo klart at det får konsekvenser når man ikke klarer å følge noen som helst slags form for intuisjon. At man lar seg lure av at lysten til å gjøre noe er intuisjon. Når man er barn så tenker man jo ikke på om man kan falle ned hvis man får en impuls til å klatre i et tre. Det er jo egentlig en god ting. Å ikke være redd. Men verden er ikke alltid like barmhjertig dessverre, hvis man kaster seg etter hver impuls man får, kan det ende ganske dårlig. Men ordet advarsel høres litt pekefingeraktig ut. Det er en fortelling. Hvis leseren tar det som en advarsel, kanskje det er fordi den kan kjenne seg igjen og føler seg truffet?
Auch! Skrivestilen din er intens og kortfattet, er det noe som bare ble sånn utifra historien du skrev eller var du bevisst på at «sånn skal jeg skrive»?
– Jeg skrev en del før jeg begynte på boka. Jeg gikk på lyrikkvelder hvor jeg ble inspirert til å prøve nye ting. Det var da jeg skjønte at jeg kan skrive akkurat som jeg vil. At det bare er jeg som begrenser meg selv. Så begynte jeg å skrive dikt. Jeg skrev og skrev, selv om det var dårlig, også dukket det opp en «form» jeg syns fløyt godt på tastaturet. Det er ganske vanskelig å frigjøre seg fra «skolestilen» egentlig!
Er det folk som mangler grenser du syns er mest spennende å lese om selv?
– Jeg er veldig tiltrukket av litteratur hvor ting skjer uten grenser, eller med destruktive karakterer, sånn som for eksempel i bøkene til Bård Torgersen. Men jeg leser ikke BARE kortfattede bøker uten grenser. Det er bare en preferanse jeg har lagt merke til at jeg har.
Det er lite skildringer i boka, og mye i hennes hode. Det er fantasipirrende; man forestiller seg hvordan det ser ut. Var det et bevisst valg å kutte ut skildringer?
– Bevisst og bevisst. Hver gang jeg prøvde på en skildring så ble det bare feil. Da tenkte jeg at det kanskje var så enkelt som å bare droppe det så mye som mulig. Det føltes på en måte rensende for teksten.
Det værste jeg veit er å lese bøker som for eksempel beskriver nøyaktig hvor bordet står i leilighet. Det kræsjer alltid med min forestilling!
– Ja, det er irriterende noen ganger. Jeg prøver å la være å navngi steder også. Mer hinte litt her og der om for eksempel hvor i byen det foregår. Sånn at man til en viss grad kan velge selv. Det er gøy å tenke på at kanskje andre plasserer henne og historien helt andre steder enn jeg har sett for meg.
Jeg oppfattet «Null» som tragikomisk. Hvorfor tror du vi mennesker synes det er så morsomt når det går til hælvete?
– Jeg tror alle mennesker er sadister. Når vi hadde første periode med grunntrening i skuespill gjorde vi små etyder hvor man lager hindringer for karakteren og da spurte vi oss selv hvorfor det er så gøy eller pirrende når ting ikke går etter planen. Det er når det skjer en kamp mellom å tape eller vinne. Vi liker å se at det går til helvete med folk. Selv om vi også liker når det går bra til slutt. Kanskje det er to forskjellige typer mennesker, de som liker en happy ending og de som ikke gjør det.
Vanligvis er det dritkjedelig å se forfattere lese opp, mens du… det er sikkert derfor mange tror at det du skriver handler om deg, fordi du leser det opp så dramatisk.
– Det er mange som kommer bort til meg og spør «er det deg? ER det deg?» Jeg føler kanskje at det er min plikt som skuespiller å ikke lese en tekst uten å ta innover meg det som står på papiret.
Hva var det som fikk deg til å velge tittelen «Null»?
– Det var en veldig lang prosess. For meg er det et mareritt å finne tittel. Når jeg skrev stiler på skolen leverte jeg uten tittel, jeg klarer ikke å finne den rett og slett! Jeg hadde så mange titler, jeg hadde limt dem opp på veggen, den ene jævligere enn den andre. De få jeg likte tok jeg med til folk jeg kjente og spurte «hva syns du om denne tittelen?» og de bare «helt jævlig, det er den dårligste tittelen jeg har hørt i hele mitt liv!», og det var de jeg syntes var bra. Men så oppdaget jeg til slutt, heldigvis, at det er noe som går igjen i boka, og det er at hun begynner på nytt og begynner på nytt. Og det er null. Det å starte på nytt.
Hva er det du er mest nervøs for med å debutere med denne boka her?
– At jeg gir det bort til noen andre. At nå er det ikke mitt lenger. Folk kan lese boken, mine ord, som jeg har skrevet, i sin egen seng, eller på en strand et sted. Eller de kan bli sint på den også vet ikke jeg at de blir sint på den. At de kan gjøre hva de vil med den. Det er skummelt. Også tror jeg alle har en frykt for å bli totalt slaktet. Men samtidig så er det spennende óg. Å bli slaktet. Heller det enn at ingen legger merke til at den var der. Dét hadde vært forferdelig egentlig.
Det er en digg ting med «Null». Du merker den veldig godt.
– Det lover godt.
Kan du røpe noe fra… eller, er du i det hele tatt i gang med en ny bok?
– Jeg syns det er veldig gøy å skrive, jeg savner prosessen. Jeg er litt lei meg for at jeg er ferdig med å skrive «Null». Det var så innmari deilig å ha en ting å gjøre når jeg kom hjem. Det var så spennende å se hva som skulle skje. For meg var det en slags leseropplevelse å skrive den. Kommer det til å gå bra? Kommer det ikke til å gå bra? Så jeg kjenner etter nå; hva har jeg lyst til å dykke inn i neste gang?
Ingen helt klare tanker om hvor du vil gå?
– Jo, jeg har noen tanker. Men jeg liker ikke å snakke om ting jeg planlegger å gjøre, for da blir det ofte ikke noe av. Hvis jeg forteller om en idé så bare dreper jeg den idéen med en gang.
Det er akkurat som om en idé må holdes hemmelig for å kunne vokse.
– Akkurat! Det samme er det med endringer i livet: Ikke si det til noen, bare gjør det!
Hadde du problemer med å finne et forlag?
– Nei, jeg ville gi ut på Oktober og det var de jeg sendte det skriftlige eksemplaret jeg hadde til. Jeg sendte til et par andre forlag på mail, fordi jeg var så utålmodig når jeg først hadde sendt den i posten. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle skje så fort. Men Oktober antok den etter to uker og da var det gjort. De andre avslo.