Grønnskjerm: kort-korte filmer og 10 000,- i premie
av Anna Hartz Munthe-Kaas onsdag 18. jul / 22:16 | 0 kommentarer
For deg som plutselig ble usikker: Grønn skjerm (green screen) er altså den filmteknikken som gjør det mulig at Ryan Reynolds i et LA- studio kan dingle behagelig rundt i kondomdrakt og på samme tid bekjempe ondskap i en fjern galakse. Men for oss som er litt mer opptatt av her og nå, kan det legges til at ”Grønnskjerm” også er et filmarrangement som i sommer gir både filmspirer og resten av oss gjennomsnittsmennesker med smartphones sjansen til å vinne 10 000 kr. Og opplegget er enkelt nok; skyt en filmsnutt som ikke overskrider 120 sekunder.
– Vi oppfordrer folk til å tenke enda kortere innen kortfilmformatet, forklarer Renée J. H. Mldodyszewski, en av initiativtakerne bak Grønnskjerm. Foruten konkurransen ”Alt-for-kort” holder filmarrangementet seks visninger i året, der unge filmskapere får vise prosjektene sine på ordentlig lerret. I forbindelse med flyttingen av tiltaket til Parkteatret I Oslo, møtte Smug.no Renée og hennes kompanjong Silje A. Gruner på Løkka for en prat om filmer som er kortere enn kortfilm og hva som skal til for å lykkes i faget.
Er det hovedsaklig av praktiske årsaker at dere fokuserer på kortfilm? Altså for å gjøre det lettere for late nordmenn å lage et sammenfattet filmprosjekt?
– Ikke egentlig. Vi er opptatt av å fremme kortfilm som sjanger i norsk filmkultur og det er nok noe av grunnen til at vi flørtet med tanken på å kalle arrangementet ”propaganda” i oppstartsfasen. Vi er utvilsomt interessert i å vise folk flest verdien i formatet som kortfilmen innehar. Å lage kortfilm er enormt lærerikt fordi man som filmskaper blir utfordret til å kommunisere effektivt med tilskuerne. Og så slipper publikum unødvendig dødtid, da. Det tror jeg er satt pris på.
Ja, for er det ikke egentlig litt paradoksalt at vi, i en tid hvor alle tilsynelatende lider av kronisk stress, likevel velger bort kortfilmen som passer så glimrende inn i pressende tidsskjemaer?
– Ja, nettopp. Det er dessverre slik at kortfilmen har blitt et medium for kun de spesielt interesserte i filmsfæren. Det er synd. Jeg tror det handler om at vi ikke klarer tilstrekkelig å tilgjengeliggjøre kortfilm i Norge. Hvor stikker man egentlig for å se kortfilm? Jeg tror ikke folk er helt sikre. I Sverige er kortfilmer kløktig lagt mellom tv-programmene, da gidder man jo å bli på den kanalen. Derfor er Grønnskjerm sine visninger alltid gratis og åpent for alle. Hint, hint.
Men hvordan er egentlig kvaliteten på bidragene dere får inn. Mye ræl?
– Nei, kvaliteten er ofte innmari bra, faktisk. Unge filmfolk i dag er teknisk gode, og det tror jeg har mye å gjøre med større tilgang til bra utstyr. Likevel savner jeg litt innholdsdybde i en del av bidragene som kommer inn. Grønnskjerm ønsker å få frem at en film ikke er prisgitt en haug med spesialeffekter og garnityr for å kunne engasjere. En god film er simpelthen når opplevelsen av filmen griper deg på ett eller annet vis og hvor sammensetningen av foto, manuset, regien og stemningen fungerer.
Enkelte i bransjen mener at norsk kortfilm karakteriseres av et gjennomgående ønske om å kun avbilde nordmannens hverdagsproblematikk og de pinlige mikrofortellingene. Antiheltene og den nye humoren, altså. Klarer ikke norske filmskapere å angripe de store temaene? Du vet, krig og fred og religion og politikk og sånt?
– Ja, det er en viss trend i det å kun formidle mellommenneskelige situasjoner og følelser. Jeg tror dette har sammenheng med at vi i Norge vegrer oss for å gripe tak i problemstillinger som ligger utenfor vår umiddelbare forståelseshorisont. Det kan føles litt, tja, uærlig/falskt å skulle portrettere Irak-krigens tragedier når vi selv sitter behagelig tilbakelent i Norge, verdens rikeste land. Som filmskaper er man i skapelsesprosessen en forsker som analyserer en ide eller en situasjon, og i så måte slipper vi aldri unna vår egen subjektivitet og vårt perspektiv i denne prosessen. Norske filmskapere ønsker kanskje da å avbilde tematikk som er lettere å relatere til.
Innebærer dette at norske filmskapere er dømt til å skape filmer om hverdagens trivialiteter?
– Nei, absolutt ikke. Selv om vi er grunnleggende privilegerte i Norge kan vi likevel avbilde abstrakte problemstillingene som er felles for alle mennesker. Jeg husker spesielt ett bidrag i Grønnskjerm som illustrerer nettopp dette. Kortfilmen kretset rundt et familieforhold der en ung jente var tvunget til å utforske gapet/spennet mellom personlige aspirasjoner og sin samvittighet ovenfor sin syke mor.
[Kompanjong Silje skyter inn:] – Filmen skapte sterke reaksjoner blant publikum og det var så engasjerende å lytte til hvordan ulike folk i salen identifiserte seg med både den syke moren og den rastløse jenta som ville ut i verden. Slik identitetsproblematikk er jo like relevant uansett hvor man befinner seg.
Men jeg lurer på en ting. Vi forflytter jo oss stadig mer til den digitale arenaen hvor visningsportaler som vimeo og youtube gjør det mulig å publisere filmprosjektene sine for et bredt publikum og få varierte tilbakemeldinger. Vil ikke det bety at behovet for en fysisk manesje som Grønnskjerm er på vikende front?
[Renée:] – Nei, definitivt ikke. På nettet kan man skjule seg bak uendelig forskjellige masker. Alle kjenner nok seg litt skyldige i å ha skrevet ”HAHAHAHAHA!!!!!” uten å i det hele tatt ha dratt på smilebåndet. På grønnskjerms visninger er man blottlagt alle skalkeskjulene på nettet og man er nødt til å forholde seg til både publikums og panelets virkelige følelser og meninger. Det er både utfordrende og utrolig givende på samme tid.
[Silje:] – Ja, den kanskje viktigste biten med arrangementet er nettopp den fysiske minglingen og dialogene man har i etterkant av visningene. Det er jo i ”det virkelige livet” man effektivt kan knytte ulike filmmiljøer sammen og åpne for fremtidig samarbeid. Jeg tror at vi som sosiale mennesker har lettere for å oppdage god kjemi når vi møtes ansikt til ansikt, og på den måten er det enklere å vite hvem man har lyst til å arbeide sammen med.
Er det mulig å definere en sann filmskaper? Hva skal til for å lykkes?
– En må kunne formidle en historie, et budskap eller en sinnsstemning med tiltrekkelig kraft slik at tilskuerne fanger opp grunntanken bak filmen. Først da har man forstått filmfaget. På visningene våre har vi så klart sett eksempler på bidrag der panelet har tolket innholdet på en totalt annen måte enn skaperens opprinnelige intensjon. Når budskapet trer frem ved en tilfeldighet, ja, av ren flaks – behøver man nok litt mer erfaring på baken.
– Det er det Grønnskjerm ønsker å bidra med, nettopp å peke på forbedringspotensiale og oppmuntre unge filmtalenter til å strekke seg lengre og være ærlige med seg selv.
Ærlige?
– Ja, jeg tror nøkkelordet for å lykkes er nettopp å være ærlig med hvem du egentlig er og hva du ønsker å fortelle gjennom filmingen din. Man merker fort om en filmskaper lar seg drive med i statusjaget og formidler standpunkt de egentlig ikke engasjerer seg for. Denne uærligheten er lett gjennomskuelig på lerretet.
Frist for innsendelse av film til ”alt-for-kort” – konkurransen er 10. august, og
åpningsvisningen på Parkteatret finner sted den 22 august klokken 18.30.
For mer informasjon om Grønnskjerm, konkurransen og arrangementet generelt, sjekk ut siden deres her.
