”Jeg leser aldri noe om afroamerikanere!” utbryter Stavrogin, i det han ukledelig sent ankommer vår ukentlige sammenkomst ”Orientalsk Søndagsbuffet” med lysende øyne, for anledningen situert i den liflige røykeimen fra åtte nylig nedbrente Trondheimsvei-leiligheter. Vi hadde fått anbefalt det kurdiske etablissementet Gil Gamesj av en felles kamerat fra Vest-Sahara som sjelden betaler for seg på bussen. Bardamus nikker anerkjennende til det bedagelige interiøret: Lave puter i flyvende teppe-mønster og glimrende fravær av vannpipe. En meny med forvirrende maurisk preg gjør dog selve bestillingen til en fysisk prøvelse på linje med den Andrey Arshavin sto overfor da han vurderte om han skulle gå til høyre eller til venstre for Englands mest omtalte mann denne uken, John Terry, en snau time i forveien.

”Jeg kan med et nødskrik respektere vegetariske tilbøyelighter om de er av apolitisk karakter”, slår Ferdinand Bardamu fast med en tamt krydret kjøttbolle staffert i hver munnvik. For Nikolaj falt valget på en proteinfri symfoni fra Damaskus til femogåtti-lappen, med selvsikker overbevisning om å ha satt pengene på vinnerhesten; ”Kjøttboller i tomatisert saus er en uskiltet blindvei for virevelløse analfabeter. Du kommer til å gråte koagulert blod når du ser meg tulles inn i håndrullede vinblader og kikertbalsam”. Falafel-tallerkenen viste seg selvsagt å leve opp til sitt løfte om moralsk uangripelighet, mens Ferdinands kalkfattige negler skrapet bunnen av kjøttbollebeholderen etter frelse for sin evig besværlige appetitt. Hans endeløse rekke elendige valg etter cafebesøket på Placé Clichy i 1914 later ikke til å stoppe i denne kurdiske lisensløse opiumsbulen. Til slutt er det kun chilipenetrerte oliven på upusset sølvtøy ledsaget av flatt fatøl som makter å gi hans martrede sjel fred. De var veldig gode.

”Faen, dette er stedet er søvndyssende” kommer det plutselig fra Arbeidsledig_89 i kroken, som frem til nå utelukkende har blitt brukt som fotskammel og spyttebakk. ”Ja, Buddha Bar XVII var sannelig mer relevant da Thor Heyerdahl fortsatt hadde tilhengere på den vestlige halvkule”, repliserer Stavrogin med et sardonisk smil, ”men til en knapphøvding delt på tre, blir det i overkant ruralt å la Enya stå mellom gleden og speilet.” Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, men øl til 55 kroner helglasset kan knapt forsvares i et nabolag med større tetthet av bestialske brannbomber enn baristaer med bevisst bart. Terningkast 4. Mer enn godkjent i et land hvor Il Divos morbide innspill i den debatten om sæddonasjon kan gå hen og vinne gemenhopens musikalske Subutex for demokratiske minaret-valg.