Når du leser dette er det stor sjanse for at jeg sitter på toget ned til Arendal med en bunke rykende ferske mags. Toget er vel snart det eneste stedet uten internett, noe som gjør lengre togturer til det optimale stedet for kulørte blad-utskeielser. Rapport senere. Men først, forrige ukes nyheter.
DJ Mag Januar 2010
Har du venner som bruker speed? Da har du sannsynligvis lagt merke til hvordan de ofte fremstår som kjappe og effektive, når de i virkeligheten har alt i livet sitt på repeat. Litt sånn som DJ Mag. En tidsmaskin. Å lese denne blekka er litt som å snakke med en kompis som har vært ute og kjøre en gang siden slutten av 90-tallet, og det skulle ikke forundre meg om denne redaksjonen er den hardest festende i hele England. Til og med trykken lukter det 90-tall av. Under lesningen vekslet jeg på å være misunnelig på redaktøren som har en så enkel jobb, og å fundere på hvem som kjøper dette fremdeles. Kanskje side opp og side ned med klubblister og 12-tommer-anmeldelser gir mer mening dersom man jobber med britisk klubbkultur. Kanskje.
GUP Pop Rock Issue
Guide To Unique Photography er et hollandsk fotomagasin, og denne utgaven er viet rockefoto. Litt primitiv layout, men fint format og nok interessante bilder til at den lille blekka er verdt en runde i sofakroken. En oversikt over tidenes fremste rockefotografer gjør deg til connoisseur på noen minutter, og backstageserien med bl.a. Juliette Lewis og Hank Von Helvete står for kosen. Slettes ikke så verst.
BBC Music Februar 2010
Mer mimring. Ikke bare i musikkredaksjonen til BBC, men også for meg personlig. For 22 år siden hadde jeg solgt alle jazz- og funk-skivene mine for å vie resten av livet til klassisk musikk, trodde jeg. Den planen skar seg. Så det var med forventninger om en nostalgisk leseropplevelse at jeg startet å bla. Men gleden over et møte med fortiden uteble. BBC Music er opptatt av de 10-12 største komponisten i musikkhistorien, og nye innspillinger av verkene til disse. Den har en overraskende bransjete og ganske gledesløs tilnærming, og jeg er litt usikker på hvor mye musikalsk kompetanse journalistene egentlig har. Det minner litt om klassisk rockejournalistikk, som jo som oftest er skrevet av folk som ikke har peiling på selve musikken, men alt rundt. Og akkurat det er uheldig når man først og fremst er opptatt av musikernes fortolkning. Nysgjerrig på hva en britisk journalist mener om den syvhundrede innspillingen av Schuberts Winterreise? Da er dette bladet for deg. Personlig kunne jeg ønsket meg et klassisk musikkmagasin som viet mer plass til all den fantastiske og mindre kjente musikken, eller som evt klarte å formidle stoffet med en klype humor. Men finnes det?
Nylon Guys Januar 2010
Positiv overraskelse! Nylon Guys ser ganske tvilsomt ut, med femi typografi og en småklysete Jared Leto på forsiden. Det er ganske tydelig at det er en kjønnsoperert utgave av moderbladet. Men samtidig er det noe fint og tilforlatelig over det lave ambisjonsnivået. Bladet later ikke som om det er noe mer enn det det er: en lefse som gjør at du kan korte ned togturen med et par timer. Fort lest og fort glemt. En feature om utelivet og motescenen i Malmö og København var trivelig. Plusspoeng for fin småstoff-redigering. Internett på print, dette.
Vanity Fair Februar 2010
Denne kopien av Vanity Fair har lagt og vansmektet et par uker i vinduskarmen. Det var et eller annet med kåtingen Tiger Woods i baris fotografert av Anne Leibovitz. Men man skal som sagt ikke skue hunden på hårene, og en tur inn på sidene bar frukter i form av et par overraskende gode leseropplevelser. Et grisete intervju med Hollywood-sladrekjerringa Jackie Collins var ok. Et sak om Anjelica Houstons minner om sin avdøde ektemann var sympatisk. En reportasje fra tidenes verste filminnspilling midt i Sahara i 1985, med Dustin Hoffman og Warren Beatty, tenker vi å ta frem ved anledning. Det hyggeligste overraskelsen var likevel en sak om New Yorks discoscene på 70- og 80-tallet fortalt av folk som Donna Summer, Giorgio Moroder, Nona Hendryx, Ian Schrager (Studio 54), Nile Rodgers, Debbie Harry og mange flere. Topp lesning. Og Nona Hendryx har et interessant poeng når hun forklarer alle verdens treningssentre som den moderne ekvivalenten til 70-tallsklubben. Verden har forfalt med andre ord.
|