INTERVJU | Röyksopp
av Gaute Drevdal onsdag 18. mar / 19:12 | 24 kommentarer
Hvordan ville den norske musikkselvtilliten sett ut uten Röyksopp?
Hvor ville vi vært? Kanskje
"oslodisco" hadde vært en regional kjønnssykdom i stedet for en internasjonalt anerkjent dansemusikksjanger? Hvem vet? Duoen Torbjørn Brundtland og
Svein Berge har akkurat sluppet sitt tredje album, Junior. Det første på fire år.
Vi ble tildelt en halvtime pratetid på telefon med førstnevnte. I løpet av den halve tiden lærte vi så mangt. Både om oss selv, om neste plata til duoen – og om livet generelt. Og ikke minst om bakrus. Telefonseansen utviklet seg også til å bli en slags kamp mot klokka, men kroppslige premisser. Les videre da vettu.
(Telefonen ringer. Jeg svetter. Svetter og stålsetter meg.)
MEG: Ja, det er Gaute?
RÖYKSOPP: – Hei, Gaute! Torbjørn her. Hvordan står det til?
Oj, ikke spør. Jeg er definisjonen på bakfull i dag.
– Ok, jeg føler med deg.
Ikke tenk på det. Takk for at du tar deg tid til oss. Vi hadde egentlig mest lyst til å gjøre et sånt … eh … Smug … jeg mener … Blindebukk-intervju med dere.
– Ja, det beklager jeg virkelig, jeg visste ikke …
Nei nei, du trenger ikke beklage! Det var ikke sånn ment. Jeg prøvde bare å si at det hadde vært kult å høre litt musikk gjennom ørene deres. Merker at jeg uttrykker meg klønete idag. Sorry! Jeg håper du kan se gjennom fingrene med stamming og generell skjelving og … eh … sånt.
– Haha, det går nok bra
Jeg har skrevet ned noen "musikkjournalistspørsmål" som jeg kan klamre meg til.
– Jeg er klar, jeg. Kjør på.
Hvordan vil du beskrive den musikalske utviklingen fra forrige album?
– Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg lyst til å si at vi ikke har utviklet oss i det hele tatt. Vi gjør det samme som vi alltid har gjort, og vi har satt oss mange av de samme målene. Jeg burde kanskje ikke si dette, for jeg stiller oss jo ikke i noe godt lys med en sånn påstand.
Joda, dette er bra. Det er altfor få musikere som er ærlige om sånt.
– Men altså; det er sant. Vi har fokus på rendyrking fremfor nyskaping. Jeg vet ikke om du er klar over dette, men i den perioden vi har vært borte fra media har vi også jobbet med en annen plate.
Jøss. En plate i tillegg til Junior?
– Det stemmer, ja. Forklaringen er enkelt. Både jeg og Svein er sånn skapt at vi av og til har lyst til å lage stor popmusikk med masse vokal, mens vi av og til bare har lyst til å krype inn i et lite hjørne og gjøre noe hemmelig. Sånn har vi hatt det siden vi var små. Vi hørte på breakbeat, samtidig som vi drømte om å lage ambient. Så senere i år kommer Senior, det vanskeligere motstykket til Junior.
Haha, søtt. Hva synes plateselskapet om at dere har så pass egenrådige idéer om hvordan man slipper album?
- Plateselskapet synes bare alt vi gjør er bra de. Vi får litt sånn Phil Collins-vibber av det. Jeg forestiller meg at han alltid har vært omgitt av folk som bare sier ja hele tiden. Sånn føler vi oss i forhold til plateselkapet. Når det er sagt er vi så heldige å ha folk i nærheten av oss som også kan si nei. Men det gjelder altså ikke plateselskapet.
Hva var tanken med å slippe "Happy Up Here" som første-singel? Den låter jo unektelig ganske annerledes enn resten av albumet.
– Vi tenkte bare at det var et sånt hyggelig, lite "hallo" fra oss. Ikke noe mer. Den er jo veldig glad. Og vi følte at det var riktig å gjøre det som en slags motvekt til tidsånden som råder om dagen. Vi er kanskje ikke så preget av det her i Norge, men i England f.eks. råder det en veldig depressiv stemning om dagen. Det hersker en full, økonomisk depresjon, som vi kanskje ikke merker så mye til her hjemme. Vi syntes det var fint å komme med glad sak, som en liten motvekt. Dessuten begynner det jo og våres.
A propos økonomi. Dere har jo hatt to nummer en album og har vel tjent en del penger. Hva har dere brukt dem på?
– Vi har brukt pengene på konfekt. Veldig dyr og litt stygg konfekt.
Særlig. Men seriøst, bor dere i Bergen? Har dere fått barn og familie og sånt siden sist?
– Ja, vi har bodd i Bergen hele tiden. Svein har fått en unge, ikke jeg.
Hva med synther? Har dere ikke brukt noen penger på det heller?
– Vel, vi har faktisk klart å skaffe oss en Yamaha CS80 siden sist. Vi kjøpte den av en fyr som ville selge den, og så plutselig ville han ikke selge den likevel. Han hadde et forhold til den, som gjorde at vi nærmest følte at vi adopterte en av ungene hans. Han var veldig opptatt av at den havnet i gode hender. Han solgte den ikke for penger i det hele tatt. Den er laget i 1976 og er i mint condition, noe som er utrolig i seg selv. Hvis du har hørt Blade Runner-soundtracket til Vangelis er det veldig CS80. Det er ikke en synth for hvermannsen – man må nesten være litt virtuos for å få noe ut av aftertouch-mulighetene. Hvis du studerer bilder av Vangelis vil du se at han har ekstremt store fingertupper. Jeg har av og til tenkt at det kanskje er derfor han er så flink, fordi han liksom er skapt for den synthen.
(Her begynner jeg å slite jeg for alvor. Gårsdagens rosésjampis, dagens kalde bratwurst og de lange fingertuppene til Vangelis setter i gang en lei kjedereaksjon. Det føles som om jeg må kaste opp, besvime og sovne på en og samme tid. Jeg prøver å lese spørsmålene på arket foran meg, men alt flyter i hverandre. 10 minutter igjen av intervjuet. Jeg tyr til det spørsmålet som alltid jeg alltid tyr til når jeg ikke vet hva jeg skal si.)
(Hark) Hvilket spørsmål får dere oftest fra journalister?
– Hm. Et spørsmål vi veldig ofte får er "Hva er det som inspirerer dere?"
Og hva svarer dere?
– Det er et spørsmål som det er nesten umulig å svare fornuftig på. Enten, så kan man si en helt vilkårlig ting, og det blir ofte litt morsomt. Eller man kan være ærlig og svare noe veldig kjedelig, nemlig sannheten. Og den er at alle de inputtene du har fått gjennom livet former deg. Ofte på en måte man ikke er klar over også. Men det er som sagt et kjedelig svar. I tillegg får vi selvsagt en masse spørsmål om hva Röyksopp betyr. Da svarer vi "puffball" (som i soppen) og "mushroom cloud" (som i røykskyen). Egentlig er det et ganske vanvittig navnevalg for et band. Jeg husker vi spurte folka i Wall of Sound om hvordan det hørtes ut for dem. De syntes det hørtes ut som et merkelig stedsnavn. Jeg synes det er litt fint at man også kan se på Röyksopp som et sted.
(5 minutter igjen nå … Jeg kan faktisk rekke å gjøre det ferdig før jeg må levere gårsdagens alkohol og dagens mat tilbake til naturens kretsløp via spiserøret og avløpsrøret på badet! Jeg biter tenna sammen og får øye på ett spørsmål på blokka. Triumferende leser jeg det opp.)
Jeg hører det er tidenes skreisesong der oppe i nord?
(Pause. Full stillhet.)
Eh … dere er jo fra Nord-Norge. Noen kommentarer?
– Vel, hvis det stemmer at de sier at det er tidenes skreisesong, så er jeg ikke udelt positiv til det. Enhver melding som går ut på at det står bra til med naturen er ødeleggende for bevisstheten rundt de globale miljøendringene. "Se her! Det er masse fisk i havet! Ingen grunn til å stoppe nå. La oss kjøre på, folkens." Det er ikke bra, og det gjør meg trist.
(Helvete! Det er bare to minutter igjen av vår tilmålte tid, og jeg fikser ikke mer. De traurige spørsmålene foran meg som "Hva slags mat står på rideren deres? Har dere med han bassist med fuskepels på livekonsertene fremdeles? Hvem skriver tekstene deres? Deres holdning til bloggenedlastning? Skal Röyksoppmaskinen noensinne ut på veien igjen? Hva slags musikk hører dere på om dagen?" gjør meg bare enda mer svimmel. Skulle gjerne ha snakket mer om miljøet, men jeg orker ikke mer. Jeg har valget mellom å kaste opp i røret eller å legge på. Jeg velger det siste.)
Nå er jeg så dårlig at jeg tror jeg må legge på. Siste spørsmål: Går Röyksopp også på fylla, eller er det bare meg?
– Nei, i hvert fall ikke nok til at vi kan skryte om det. Men jeg sympatiserer fullt ut med din situasjon for det.
Takkforpratennåmåjegbareleggepå!
– Takk s …
(KLIKK. Og så: frihetens regn.)
Röyksopp spiller på Øya lørdag 15. august. Litt senere i høst kommer fjerdealbumet, Senior.
MORAL: store mengder rosé champagne, kald bratwurst og telefonintervjuer må fra nå av holdes adskilt med mer enn ett døgn.
