Intervju | Jenny Hval
av Lillit Keogh søndag 03. jun / 03:04 | 14 kommentarer
Idag åpnes dørene til et grønnopplyst rom på Henie Onstad. Det eneste som eksisterer der inne, bortsett fra grønt lys, er lyder av hypnotiserende og progressiv karakter. Det skal også kunne høres en stemme der inne. Som leser en assosiativ tekst om uskyldige jenter og måten deres uskyld behandles som en kinky liten sak. Hvorfor er stemmen opptatt av dette? Og på hvilken måte? Med andre ord, hva er det musikeren Jenny Hval har funnet på nå? Jeg møter henne på Henie Onstad Kunstsenter, hvor hun har jobbet i flere måneder med et prosjekt som inkluderer den aktuelle installasjonen Innocence Is Kinky.
Er det første gang du spiller på Henie Onstad?
- Jeg tror jeg har spilt her 4 ganger. Jeg gjorde også prosjektet Meshes of Voice her med Susanna Wallumrød for tre år siden. Et bestillingsverk i regi av Ladyfest. Denne gangen er det i regi av Henie Onstad, støttet av Kunstgaven. Det er flott at de har et samarbeid slik at museet kan bestille og kjøpe nye verk som kan tas frem igjen.
Så Henie Onstad tar vare på alt etter utstillingen?
- Ja, de kommer til å bevare installasjonene i en pakke med instruksjoner.
I din katalogtekst er det mange referanser til film, men det er ingen film med i installasjonen?
- Nei, det er ingen film.
Men tekst har du med?
- Joda, det er masse tekst. Teksten er fokusert på andre ting enn den lyden og lyset som er i verket, og mange blir kanskje overrasket over at det ikke er film. Installasjonen er en del av et større prosjekt, og det kommer også en bok som jeg holder på å skrive. Den teksten jeg har skrevet i katalogen er en del av den boka. Den handler om forskjellige ting, det er essay og sangtekster all over the place. Det er nok en ganske rar bok. Veldig mye om lyd da.
Jeg likte det du skrev i katalogen. Jeg vet ikke hvor mye det har med installasjonen å gjøre, men hva er det som er uskyldig med Paris Hilton og Sasha Grey, som du skriver om i forbindelse med uskyld? De er vel ikke så veldig uskyldige?
- De er unge. Huden deres er uskyldig. Det handler om utseende, det er derfor bildet er viktigere enn handlingen. Den koblingen er assosiativ, det handler om uskyld på film. Uskyld på film handler ikke nødvendigvis om man gjør noe kinky eller ikke. Det handler om hvordan man ser ut. Og om det ikke handler om hvordan man ser ut så handler det om hvordan filmen presenterer skuespillere eller roller. Det er et overdrevent sterkt fokus i samfunnet, og særlig i media, på ungdommelighet. Og de er jo ekstremt opptatt av helse og den glatte overflaten, nesten som om ungdommen er ugjennomtrengelig. Og alle skavanker, tegn på enten alderdom eller fedme, blir et fall fra et ideal, nesten som romersk kultur føler jeg. Så det er litt av det jeg vil inn på.
Hvordan forholder du deg til dette i verket? Kritisk eller...?
- Ja, jeg gjør det, men jeg går inn i det. Verket er nok mer hypnotiserende. Jeg ønsker at den som ser verket skal oppleve noe mer abstrakt enn et manifest om dette her. Jeg tror det går an å tenke på helt andre ting når man ser verket. Jeg sier mange ting som handler om de jentene i katalogen i teksten i verket, men lydbildet igjen er ikke en gjengivelse av det. Jeg hadde ikke lyst til å lage noe som var, for eksempel, sterilt og på alle måter liksom klinisk og pornoaktig. Det har aldri vært noe poeng for meg å prøve etterape sånne klisjéer.
Så hvis du skulle gjengitt temaet i lyd så ville det kanskje blitt litt sånn skumle toner versus uskyldige toner?
- Nei, det må jo være noe levende. Og det må være noe som kommer fra et sted hvor jeg jobber. Kanskje det er noe i tekst, kanskje det er noe i struktur, kanskje det er noe i en beat. Men samtidig så er det kanskje noe helt annet, som er vanskelig å gjengi i et intervju men som likevel forhåpentligvis har en sterk kunstnerisk kvalitet.
Jeg skjønner at det er vanskelig å snakke om lyd.
- Noe lyd er lett å snakke om men det er veldig vanskelig å si noe nytt om det. Mens annen lyd er det vanskelig å si noe som helst om. Jeg skriver også om lyd, nå i BT og tidligere i Klassekampen, og jeg vet det er helt håpløst. Jeg kjenner til folk som har slutta å skrive fordi de blir så sprø av å prøve å finne på nye ting å skrive om lyd. Det er veldig vanskelig, men jeg tror ikke man bør gi opp av den grunn. Man kan ikke bare overlate skrivinga til de som ruller rundt i klisjéene heller.
Det viktigste med lyd er kanskje den opplevelsen det gir deg å lytte?
- Ja, og jeg tror man er en litt annen person når man tenker lyd enn når man tenker språk. Det er viktig å være den personen som bare opplever ting direkte. Å bare ha sånne opplevelser med ting, det er veldig fint.
Enig. Er det første gang du lager en installasjon?
- Det er tredje gang jeg lager en installasjon, og jeg har alltid lagd lydstykker med mye tale. De gangene jeg har gjort det har jeg kalt det lydessay. Fordi jeg jobber så mye med stemme. Jeg liker å kalle det det, for et essay er en mer assosiativ tekst enn en artikkel eller roman, som kan være veldig streit og historie-basert, og som egentlig trenger lineære tanker veldig sterkt for å kunne fungere. Mens et essay kan hoppe. Alt kan linkes sammen.
Prog-tekst.
- Ja, ikke sant. Litt prog er det kanskje i mitt verk. Og det passer jo godt med lyd. Som jeg sa i sted, lyd er veldig assosiativt og kan ta veldig store sprang i motsetning til en narrativ tekst... i hvert fall er det sånn for meg. I lyd så kan jeg bare snu og gjøre det motsatte. Jeg lager jo ikke så ofte poplåter der jeg sitter og pønsker ut veien fra A til B. Og hvert fall ikke nå med denne installasjonen. Nå går jeg fra A til F til Q, liksom.
Kult. Føler du at den musikken du har gjort i denne installasjonen er enda friere enn ting du har gjort før?
- Ja, det tror jeg. Og jeg har brukt anledningen til å utforske det. Plate og låt-formatet er jo veldig begrensa, og har visse varigheter. Jeg er jo veldig glad i det, og jeg er på en måte oppdratt ved å lytte veldig mye til plater, og til å lage ting som varer mellom halvannet og åtte minutter. Men i denne installasjonen her trenger det ikke funke på plate i det hele tatt. Så nå lager jeg heller noe som funker i rommet. Noe av det er veldig rart, sånn at jeg blir flau, men jeg har bevart det likevel fordi jeg syns det fungerer i rommet. For eksempel så kan jeg ha lange pauser. Hvis det blir lange pauser i en låt på plate så har lytteren allerede gått til neste spor. Så dette verket funker nok veldig dårlig på Spotify for eksempel, hvis ikke du går vekk fra skjermen littegrann da...
Og lar det gå i noen dager...
- Haha, ja ikke sant. Vi har blitt veldig fingernemme når det kommer til lyd.
Man hører gjennom noe for å ha hørt det, liksom?
- Ja... men den beste måten å lytte langsomt til noe er jo faktisk å lage musikk. Det er en veldig stor avgrunn mellom å lage musikk, jobbe med det i månedsvis, og plutselig bare få en cd og høre på det, eller å gå inn i et installsjonsrom for å lytte.
Hvor lang er lydsekvensen?
- Tjuefem minutter.
Burde man lytte gjennom hele lydstykket for å få en optimal opplevelse?
- Det vet jeg ikke. Når jeg går på museer er jeg ofte utålmodig som de fleste andre. Av og til kan jeg få en sterk opplevelse av noe uten å nødvendigvis se helheten i det. Det er derfor jeg tror det er viktig at det er lys i rommet og at lyden er til rommet, for jeg tror at rommet kan gi et veldig godt snitt av verket med en gang man kommer inn. Av og til så får jeg også veldig mye ut av å bare se litt av en installasjon, eller en video, for så å ta med meg katalogen. Da kan jeg få en nærhet til verket gjennom å ha katalogen, og kanskje vende tilbake til verket en annen gang. Jeg syns man skal få lov til å ha et langvarig forhold til musikk. Man skal kunne gå inn der, hate det, og så plutselig så står det fremme om fem år og så endrer man mening. Det må jo være en dynamisk opplevelse av kunst.
Ja, jeg liker det med permanente utstillnger at du kan vende tilbake til det gjennom hele livet og oppleve det forskjellig hver gang. Det er veldig gøy.
- Absolutt, det er veldig fint.
Er ditt verk av en type som man kan få like mye ut av uansett alder eller sinnstemning?
- Det vet jeg ikke. Det får andre avgjøre. Men det er ikke et verk som er helt abstrakt. Det er jo tekst der.
Den teksten du har med dreier seg vel mest om jenter? Er det noe kvinnesyn-opplegg med det?
- Det kan jo være uskyld i begge kjønn, men det dreier seg om det spesielle blikket på kvinneansiktet. I filmverdenen. Jeg tror hvis jeg begynner å gå inn på det kan jeg holde på i uforståelig språk i timesvis for jeg har studert det veldig mye, alt for mye. Det er jo et problematisk blikk.
Er du litt feministisk i dette her?
- Jeg anser meg som en feminist, men det ordet i seg selv er en tom beholder, det handler jo om hva du gjør.
Tittelen "Innocence is kinky" gir meg en veldig positiv feeling.
- Ja, det er en veldig positiv setning. Jeg liker veldig godt at jeg fant den tittelen. Men det er en veldig kritisk installasjon.
Du problematiserer at innocence er kinky selv om "kinky" vanligvis assosieres med noe som er gøy?
- Er det det? Da kan det hende at det er en forskjell på hvordan jeg forstår kinky og hvordan du forstår kinky.
Altså, når jeg leste katalogteksten din om jenter som blir forfulgt av monstre, er med i pornofilmer og sånt, så blir jeg bare litt tent. Jeg blir ikke sur, liksom. Men du blir irritert av det?
- Jeg vil ikke si irritert. Det vekker nok et indre raseri. Det er en interessant ting å studere, men jeg syns det er forferdelig. Og når jeg sier forferdelig så mener jeg at jeg syns det er en grusomhet i hvordan vi ser på hverandre.
Men tror du at mennesket kan bli kvitt sin grusomhet?
- Det tror jeg ikke jeg kan svare på. Haha!
Jeg tenker at når man har oppdaget grusomheten i mennesket, så blir spørsmålet om man skal prøve å utslette den eller finne en måte bruke den til noe tilfredsstillende...
- Man kan jo lage et kunstverk.
Det kan man jo gjøre, men hvis man skal kritisere grusomheten i mennesket burde man vel ha en slags idé om hva som kan være et alternativ? Det blir jo en slags ideologi?
- Der har heldigvis kunsten lov til å stille spørsmålene uten å ha svarene. Det er det som er viktig med kunst. At man stiller spørsmål og så kan du komme med alle de tankene. Og da føler ikke jeg at jeg trenger å svare på det. Men det er utrolig kult at du kommer med de observasjonene, det er jo nettopp sånne ting jeg er ute etter at folk skal spørre seg selv. Og hvis du kommer så langt som dette, så har jeg fått til noe. Men jeg kan ikke svare på det, og jeg har ikke lyst til å fremstå som en person som kommer med et manifest. Men det er en grunn til at jeg ikke kopierer pornolyd for eksempel, det er fordi jeg ønsker et alternativ. Men jeg gjør det ikke med bilder, så på bildefronten må noen andre komme med alternativer...
Åpningen innvies klokka fjorten idag med en eksklusiv performance av Jenny Hval og Håvard Volden, hvor det improviseres med deler av lydmaterialet. Face it her.
(Foto: Anette Schive)